Historikk

//Historikk
Historikk2018-09-21T08:35:07+00:00

Furøya har alltid vært verdifull, og det har vært aktivitet på Furøya i mange hundre år, ja sannsynligvis helt fra før-kristen tid. Furøya består egentlig av to øyer, Furøya og Hestøya, som i dag er forbundet med en gangbro over et smalt sund. På sørsiden av øya er det praktfulle, gamle bygninger med et flott hageanlegg, og det er et nettverk av idylliske stier og veier både på Furøya og Hestøya.

I 1758 kom øya i familien Smith’s eie ved at Lars Johansen, som var gift med enken etter Hermann Smith, kjøpte Furøya. På den tid var Furøya en av de mest verdifulle eiendommene i Dypvåg. Furøya hadde nemlig kvaliteter som var mangelvare inne i Tvedestrand, slik som gode havnemuligheter og flate partier som kunne brukes til lager og hoggeplasser for tømmer og props.

Furoya_historisk_seilskute_trelast

Furøya hadde god havn og i tillegg grunne viker med flate strandområder som egnet seg til tømmerlagring.

Etterhvert som det gikk tilbake med trelastvirksomheten ble sommerbruken stadig viktigere, og Smithefamilien brukte derfor Furøya hovedsakelig som et feriested helt fram til 1940. Da Smithene kjøpte øya var det ikke for å bo der. Stedet ble gjennom de første 100 år utviklet som et feriested for den innflytelsesrike og mektige familien. Smithene var trendsettere hva angår friluftsliv her i distriktet. Barna brukte hele øya og omkringliggende fjord til lek og moro. Hele familien tok turer i motorbåten Storetutle helt ut til de ytterste skjærene.

Jordbruk
Ved hjelp av forpakter ble det drevet med husdyrhold og jordbruk på øya. Den dyrkede marka, som på 1700-tallet var fordelt på småteiger, kom etterhvert opp i et areal på ca 50 da. Kuer, hester, geiter og sauer har beitet på øyene, og i tillegg var det også andre husdyr som griser, høns og kaniner. Det var behov for vinterfôr, og det ble slått på åkerteigene og om nødvendig, fraktet fra fastlandet i høyprammer.
På Furøya er det mange hundre meter med steingjerder som ledet beitedyr til og fra de forskjellige beiteområdene. På en bestemt tid på døgnet, samlet kuene seg på odden på nordsida av Furøya, og det er sannsynligvis derfor den har fått navnet «Kuodden».
I den store hagen ble det dyrket frukt, solbær og rips. Solbærene ble eksportert til England, mens ripsen ble nyttet til å produsere husets egen vin. Jordbruket på Furøya opphørte mot slutten av 1960-tallet. Etter den tid fikk jordene gro igjen.

De gamle Smithene kalte alltid øya for Furøen. Navnet har ingen ting med treslaget furu å gjøre, men kommer sannsynligvis av de mange sprekker eller furer som preger øya.

Eiendommen til Smith
Bygningene på Furøya ble satt opp og påbygget etter som behovene meldte seg. For eksempel ble gjestehuset, som var en gammel sjøbod, flyttet fra Tvedestrand og satt opp på nytt på Furøya. På det meste kunne det bo over 40 mennesker med familien, gjester og tjenestefolk på øya. For ungene må Furøya ha vært et ferieparadis, og det er det jo i våre dager også.

Furøya beholdt mer eller mindre samme bruksmåte og utseende fram til 1960-tallet. Den daværende eier Viggo Kristoffersen hadde stor interesse av fremmede treslag, og plantet over 25 ulike arter på deler av den dyrkede marka.

Bygningene på øya var allerede da preget av forfall, men på 1990-tallet ble mye av bygningsmassen restaurert under ledelse av Riksantikvaren. Dagens eier, Furøya IKS, viderefører restaureringsarbeidet. Målsettingen er å ta bygningene i aktivt bruk etter hvert som de blir ferdige.
Da Furøya IKS overtok øya, sto bringebær, bjørnebær, osp og furu mange steder tett som en ugjennomtrengelig børste der det før hadde vært dyrket poteter og gras. Alt dette er nå fjernet, og de åpne jordene holdes vedlike ved at de blir slått minst to ganger om sommeren.

Johan Smith med familie fotografert i 1906

Furøyas tidligere eier, Johan Smith med familie på trappa utenfor hovedhuset. Foto fra 1906

Furøya 1906

Slik så havna på Furøya ut i 1906

Stålbarken "Stjørn" av Tvedestrand var eid av familien Smith på Furøya i Tvedestrand

Seilskuta «Stjørn», ble bygd i Glasgow i 1892 og var Smithenes svar
på dampskipene i 1890 årene. De nektet å innse at seilskutene kunne tape i konkurransen med dampskipene.
Foto: Norsk Sjøfartsmuseum

Høypram med høy fraktes fra holmene til Furøya

Furøya er en frodig øy, og før i tiden ble all dyrkbar mark utnyttet, enten som beitemark eller åkerland. Høy ble fraktet med høypram fra øyer og holmer.

Tennisbanen slik den så ut i 1906

Tennisbanen vest for bygningene var mye i bruk tidlig på 1900-tallet. Foto fra 1906.

Lekeapparat på Furøya anno 1906

Lekeapparat på Furøya anno 1906

Jordkjeller Furøya

Jordkjeller på Furøya. Her ble øyas potetproduksjon oppbevart